Innlegget gir rom for uenighet, men at den som er uenig ikke deler likt syn på rettferdighet. Jeg tolker budskapet til at likebehandling og rettferdighet måles enkelt i kroner og øre. Det er jeg uenig i.
Hva om to naboer har like hus, men den ene har etterisolert og skiftet vinduer. Er det rettferdig at begge har 22 grader i stua, eller er det rettferdig at begge bruker like mange kroner på oppvarming? Svaret avhenger av perspektiv. Og nettopp perspektivet er avgjørende i debatten vi står i nå – en debatt jeg er redd for at kanskje handler mer om politisk posisjonering enn barn og konsekvenser.
Hammerstad skal likevel ha ros for å formidle på en god og tydelig måte som skaper rom for debatt og uenighet. For det trenger vi.
I min korte tid som kommunestyrerepresentant har jeg merket at ordene tillit, respekt og ansvar stadig trekkes frem i både politikk og administrasjon. Arbeiderpartiet, som leder kommunen, fokuserer særdeles mye på dette i sitt budsjettforslag, og klarer bare på førstesiden å trekke frem tillit mellom politikere, administrasjon, de politiske partiene, til kommunedirektør, mellom ansatte og ledelse, brukere av tjenestene og kommunen som leverer de.
Tillit viser seg å være et langt mer komplekst tema enn jeg trodde før jeg slo opp i Store norske leksikon. Jeg skal ikke alt det som står der, men legg merke til følgende avsnitt: «Høy tillit er bra i et samfunn, men overdreven eller ukritisk tillit kan skape sårbarhet for manipulasjon og misbruk av makt. Når tilliten til politikere, politi og helsemyndigheter blir for høy, kan det føre til at informasjon ikke blir tilstrekkelig kritisk vurdert, og viktige samfunnsdebatter og kvalitetssikring av tiltak blir neglisjert.»
At jeg trekker frem dette betyr ikke at jeg har mistillit eller tvil til verken administrasjonen eller andre politikere i kommunen. Men jeg mener at tillit er opp til hver og en av oss, politikere såvel som innbyggere - og at jeg synes det er kjempeviktig at folkevalgte har et visst kritisk blikk.
I det siste har vi sett en nærmest polarisert debatt. Vi har opplevd at kommunen har bommet, først ved å tilby å overta drift på Nordby fra nyttår. Det viste seg å ikke gå ihop. Deretter kom regnefeilen frem. Før den gjorde det, hadde kommunen allerede avvist klagen. Et av partiene gikk ut og presenterte «fakta» i avisen; med tall og påstander helt ute på viddene. Vi følte oss dermed ganske trygge på at barnehagene hadde rett i sin påstand, nettopp fordi vi fulgte godt med og gjorde egne vurderinger. Hele veien har vi sagt at vi mener vi mangler grunnlag for å ta gode, ansvarlige beslutninger. Vi mener heller ikke at prosessene rundt Hovsenga og de private barnehagene har vært gode nok. Dette er alle elementer som kan påvirke tillit, kanskje spesielt for de som føler seg aller mest berørt i sakens potensielle konsekvenser.
Selv om budsjettet er «på alles lepper», er det barnehagesaken som får mest oppmerksomhet i disse dager. Det er neppe uten grunn. Folk engasjerer seg i det de bryr seg om, og engasjementet er det ikke noe å si på. Arbeiderpartiet vil i sitt budsjett øke pengebruken i kommunale barnehager – noe de hevder også vil gagne de private på sikt. Jeg tolker det slik at AP ser at pengebruken i kommunale barnehager har vært for lav, noe som også forklarer konsekvensene for de private.
Realiteten er likevel at Nordby gardsbarnehagerisikerer å forsvinne med to ukers varsel - mens Stortjernet går en usikker fremtid i møte.
At det er krise i kommune-Norge om dagen, er det ingen tvil om. Det er heller ingen tvil om at det må prioriteres, eller at «vi gjerne skulle hatt mer penger til alt».
Men hva er egentlig ansvarlige prioriteringer? Og klarer vi se hele bildet? Jeg skal ikke kalle de følgende tall for «fakta», til det mangler jeg noen mattetimer - men jeg får regnestykket til å se omtrentlig slik ut:
Budsjettet for 2025 øker med 75,3 millioner sammenlignet med 2024 – altså 14,85% mer. Til sammenligning har konsumprisindeksen steget 2,4 % (nov 23 - nov 24) og regjeringen anslår lønnsveksten til 5,3%, litt over det man anser som totalen for året. At kommunen gjør det bedre enn snittet, skal enhver politiker selvfølgelig være glad for – men med innbyggerne i fokus.
I mottatt notat fra kommunedirektør, estimeres forskjellen på kommunale og nasjonale satser (etter oppdaget regnefeil) til å være en merkostnad på 1,6 millioner. Om du vil, 0,3% av kommunebudsjettet.
Det vil gjøre private barnehager noe dyrere; men hvordan ville kommunale satser sett ut om et par år - dersom vi nå trapper opp pengebruken i kommunale barnehager? Svaret er «vet ikke». Men konsekvensene da? Tja…
Fra saken i sommer finner jeg ut at det estimeres byggekostnad på 317.000 (ekskl. MVA) pr. barnehageplass. Å bygge en ny barnehage med 80 plasser, gir en sum på rundt 25 millioner. Sist kommunen brukte penger på slikt, brukte man nesten dobbelt av det som var budsjettert.
I tillegg vet vi at vedlikeholdsetterslepet på Hovsenga, bygget i 1992, er direkte skremmende. Det går på et annet budsjett, og er vanskelig å se i sammenheng uten bedre tallgrunnlag.
Kan det plutselig tenkes at de private barnehagene faktisk er langt billigere enn alternativene, når alt kommer til alt? At spørsmålet kanskje ikke er om vi har råd til å ha de, men om vi har råd til å miste de? Kan behovet for utbygging av 80 barnehageplasser i kommunal regi forsinke andre viktige prosjekter og investeringer?
Vi vet heller ikke noe om alternativene for Nordby-ungene. Og klarer vi sikre et alternativ til Stortjernet før høsten? Må foreldre ta ubetalt permisjon? Er alternativet brakker - i så fall; hva koster de, og hvor fort kan de være her? Hvor lang tid tar det å få på plass riktig bemanning?
Kan vi risikere at de familiene kommunen så inderlig ønsket å tiltrekke seg, velger å flytte fra oss? Eller at vi går glipp av nye familier? Vil de være fornøyd med brakker?
Jeg kjenner selv et par som vurderer Jevnaker, men som nå «sitter på gjerdet». De er neppe alene. Men viktigst av alt; hva med barna? Hvilke utfordringer og konsekvenser kan dette få for disse? Ved nedleggelse av en kommunal barnehage ville dette blitt utredet. Skal ikke barna behandles likt?
Ikke minst synes jeg høringsutspillene bør gjennomgås med lupe, for her finnes det en rekke gode argumenter som jeg ikke kan se at er hensyntatt. I flere dokument fra regjeringen tydeliggjøres det at likeverdig ikke er det samme som lik kostnad. Med så mye usikkerhet høringsutspillene bringer med seg; burde vi ikke hatt bedre tid på å finne frem til gode svar?
«Alle barnehagebarn skal oppleve gode barnehager med trygge og kompetente voksne som har tid og tillit til å følge opp hver enkelt. Det gir trygghet og stimulerer til lek, læring og utvikling. Mange barnehager har i dag for få ansatte til stede når barna trenger det, og sykefraværet er for høyt. Det gjør foreldre utrygge og går ut over barnas hverdag. For AP er det viktig at barnehagen er et godt sted å jobbe. Vi vil at minst halvparten som jobber med barna skal være barnehagelærere, og ansette flere fagarbeidere. For oss er det et et mål at alle skal få plass i barnehagen, uavhengig av når på året man er født. Vi vil sikre forutsigbarhet for ideelle, kommunale og private barnehager. Pengene private barnehager mottar i offentlig tilskudd og foreldrebetaling skal brukes på å gi barna et best mulig barnehagetilbud.»
Jeg lar den snakke for seg selv...
Vi mener at nasjonale satser i denne sammenheng ikke er «en lettvinn populistisk fristelse», som AP hentyder i sitt budsjettforslag. Det er derimot, slik vi ser det, det eneste ansvarlige valget å ta - fordi vi ikke vet konsekvensene av noe annet. La valgfriheten og mangfoldet leve, og la foreldre, barn og ansatte gå jula i møtet med senka skuldre.